Med ord og sverd

En duell i aftensolen
fra samlingen Rim & retorikk, 1992

1: Den unge ridderen
2: Den gamle bonden

1: Aftensolens stråler spiller
på en gamling kledd i filler.
Se, han står på denne sti, -
hindrer dem som vil forbi
Hvem er du som tør å sperre
Veien for en travel herre

2: Kun en gammel, fattig mann
som kommer i fra bondestand
Jeg stanset bare for å se
på solen som forsvinner ned
Og om du vil passere,
skal jeg ikke protestere
Stien er da bred nok den,
for begge oss og flere menn
Men hvem er du som uten grunn
har avbrutt denne aftenstund

1: Jeg er ridder av ånd og yrke
Tror på Gud og egen styrke
Som du ser, - og til ditt hell,
ferdes jeg uten min hest i kveld
Hadde jeg kommet i full galopp,
red jeg senk din gamle kropp
Nå vil jeg nøye meg med å si;
Kom deg vekk, jeg skal forbi

2: Her er stadig plass for mange
Intet mer kan du forlange
Slik en streben etter makt
møtes kun med min forakt

1: Vik nå, før jeg slår deg ned

2: Å la meg nå få stå i fred

1: Flytt deg før jeg skader deg

2: For siste gang mitt svar er nei

1: Så ta min hanske bondetamp
og våg ditt liv mot meg i kamp

2: Din utfordring tar jeg i mot
Men si meg nå når du forlot
ditt vett og din forstand

1: Å ti nå gamle mann
Løft ditt svred og be en bønn
til Faderen og til hans Sønn
Du møter snart dem begge to

2: Spar pusten din og fall til ro
Tross hovmod glemmer du vel ei
At utfordringen kom fra deg

1: hvor vil du hen din gamle knekt

2: Men hør – den unge svarer frekt
En verdig ridder som vil sloss,
med unntaket i deg til tross,
vet at kampens våpenart
blir valgt av herren som har svart

1: Så velg ditt våpen Satans bror

2: Vi kjemper alt, mitt valg er ord

1: Duell med ord, nei mange takk
Man kommer ingen vei med snakk

2: Jo, la meg parere ditt blinde stikk
Nå, la meg se – et øyeblikk
Du kalte meg for Satans bror
Meg – en sønn av kristen mor
Og hvor er horn og hvor er hale…

1: Himmel for en sinnsyk tale
Jeg vil sloss på død og liv
Sverd mot sverd og kniv mot kniv

2: Vet du unge tåpe ikke –
skarpe ord kan også stikke
Noen ord jeg selv har brukt,
har jaget kongens menn på flukt

1: Om enn med skarpe ord du slo,
du tappet aldri fiendens blod

2: Ja, la oss si at det er sant
Men fortsatt vil jeg si jeg vant

1: Krangler menn som svake kvinner,
får de ingen ekte vinner

2: Ord er også mannens våpen
Det benektes kun av tåpen
Vise menn med god forstand,
kan sloss med ord for tro og land

1: Det fatter jeg ikke om jeg strever

2: Så er din visdom alt for svever

1: Tør du å gjenta min gode mann

2: jeg har møtt hunder med større forstand

1: Himmel, du gjør meg svimmel og gal
Løft ditt våpen – slutt å tal

2: Hvorfor begynner du nå å skrike
Hvorfor lar du blikket vike
Traff jeg deg – er smerten stor,
du som ikke fryktet ord

1: Nå skal ditt hode hugges av
for alle svertende ord du sa

2: Hvis min frekkhet traff sitt mål,
svar med ord og ikke stål

1: Kun klingende sverd og knyttede never
skal brukes mot den som kaller meg snever

2: Hugg av mitt hode så setter du selv
et punktum for alt jeg har sagt i kveld
Og når du vil rense ditt svertede navn,
vil kanskje mitt fravær være et savn
For om du vil si meg i mot skal du vite
at uten mitt hode så hører jeg lite

1: Javel du skal få min forsvarstale,
du Djevelens bror med horn og hale

2: Ja stikk med ord og ikke med sverd
Du bommet, men det var forsøket verd

1: Spar meg for usle taler om ord
Du lurer meg ikke så lett som du tror
Jeg taler nå, men også jeg lover:
ditt hode skal rulle når talen er over

2: Tiden vil vise, men nå vil jeg høre
om tåpen ordet som sverdet kan føre

1: Ja la meg da starte med det du sa
om at verdige riddere alltid vil la
den de ber til kamp velge våpenets art

2: Det skulle da være soleklart

1: Men selv så vil jeg med sikkerhet si
at en ridder er ikke bundet men fri
til å gjøre hva selv han bestemmer

2: Ja slett ikke verst, men vit at du glemmer
at den slags feighet har dårlig verdi

1: En ridder er verdig så sant han kan ri

2: Der ga du et velrettet støt unge mann,
så fortsett å tal hvis du våger og kan

1: Du hevdet i sted at min visdom er snever,
men bare se selv – jeg puster og lever
Og ingen i dette krigerske land
kan overleve med snever forstand

2: Med feighet og gull kan en spare sitt blod

1: Jeg bar aldri noen av disse to
Kun mot og forstand har jeg med

2: Nei nå må jeg virkelig le
Det fantes også en taler der inne
bak ridderens ytre av hat og sinne
Godt parert, men du glemmer å stikke
Du stanset mitt angrep, men skadet meg ikke
Så skjerp din tunge og gjør deg klar,
for kampen med ord kan fort bli hard

1: Min tale er over, hva mer kan jeg si
For meg er kampen med ord forbi

2: Så seiret jeg altså allikevel
Takk for kampen, - og ha en god kveld

1: Ordkløveri og spissfindig prek
Dette er alvor og slett ingen lek
Ingen kan komme og si de har vunnet,
før fienden er lemlestet, død eller bundet
Personlig så er jeg en handlingens mann,
og dreper min fiende så sant jeg kan

2: Så nå vil du fjerne mitt hode med makt

1: Det var mitt løfte, og sagt er sagt

2: I pakt med loven og ridderens ånd,
skal jeg befri deg løftenes bånd
Jeg var ditt vitne da løftet ble gitt
Med min tillatelse vandrer du fritt

1: Løfte, -tillatelse, -fri eller bundet
Min trang til å drepe har ikke forsvunnet

2: Nå røper du klart hvem du egentlig er;
En simpel morder i ridderens klær,
som drevet av lyst tar uskyldige liv
Uten så mye som snev av motiv

1: Nå er det nok din giftige slange
Mitt beger er fullt og motivene mange
Kun ved drap kan min sjel få fred
Bare ved blod kan rettferdighet skje
I smerte skal du betale din gjeld
Hev ditt sverd og forsvar deg selv

2: Din siste fornuft blir stadig mindre
og kampen lar seg visst ikke forhindre
Se hvor den røde aftensol skinner

1: Kampen kan starte når solen forsvinner

2: Så tvinges jeg da til å heve mitt sverd,
og kjempe som villmann og ikke som lærd
Fornuften jeg søkte erstattes med blod
Min trang til å leve har trosset min tro
For tenkeren blir for en lemlestet mann,
i kampen der styrke fortrenger forstand